Aslak og Fenris

Aslak og Fenris på Nordenstams sommerkurs 2000

Super-ulv gir super hund

Islandshunden Fenris har begynt å "bære seg som folk". Endelig, etter fire år med støy, brå utfall, strev og et virvar av råd om problemhunder. Freden har endelig inntruffet i hundehodet og dermed i forholdet mellom hund og eier, etter bare en liten uke sammen på Nordenstams Hundeskole i Trysil.

Et ukeskurs med tett oppfølging hver dag er langt bedre enn en kveld i uka, som ofte er tilfelle med lokale kurs. En instruktør pluss instruktørassistent på 10 hundeeiere og bikkjer er god bemanning. Da har den enkelte kursdeltaker minimalt med muligheter for feilskjær og feil innlæring.

Konkret
Geir Nordenstam har umåtelige kunnskaper om hunder og masse konkrete erfaringer fra egne og andres bikkjer. Han er "halvt bikkje" selv - en skikkelig super-ulv som alle lystrer fordi han er best - og en tydelig og pågående pedagog, både i forhold til menneskene og til deres firbente venner eller uvenner. Instruksjonen er lettfattelig - deltakerne får ikke sjansen til å gjennomføre øvelsene på feil måte. De får både veiledning og konkret hjelp når det trengs for at dyret skal skjønne alvoret. Assistenten Karin Beate Brunvold er absolutt sin læremester verdig. Særlig er hun flink til å være "blid bikkje", og sjefen selv er langt fra så bisk som hans schnauzeraktige fremtoning kan tyde på. Direkte humørfylt er han faktisk - kan få rollen som St. Bernhardshund når som helst. Men fast og kontant, så verken dyr eller mennesker er i tvil om at han mener NÅ!

Etter fire dagers kurs lå den fire år gamle testosteron-styrte og balstyrige islandshunden Fenris i dekk ved siden av to tisper med løpetid, mens eieren gikk en liten tur ut i skogen og ventet der en stund. Det har aldri hendt før. Tidligere har Fenris brutt enhver kommando etter bare et par sekunder.

Bjeffing
Bjeffe-problemet er på vei til å bli løst, etter å ha oppsøkt et par problemsituasjoner med Geir Nordenstam som kontant medhjelper i bilen. Nå sitter Fenris taus mens eieren går vekk, og det har heller aldri hendt før.

Tidligere har han på det groveste æreskjelt alle som har gått ut av bilen eller ut av huset - hvis han selv ikke fikk være med - samt hvis det skulle komme en katt eller en annen hund eller et menneske som har den uhørte frekkhet å gå med for eksempel både ryggsekk og paraply samtidig. Den eneste fordelen ved det har vært at jeg de siste fire årene ikke har sett snurten av loddselgere eller Jehovas Vitner. Men alt annet med bjeffingen var store ulemper. Når Fenris eksploderte i bilen 30 cm fra sjåførens øre, ble sjåføren periodisk døv og det er reell fare for hørselskader. Jeg har brukt flere hektoliter vann i spruteflaske på dyret og prøvd mange andre virkemidler, fra å kaste skramleboks på ham og helt opp til startpistols knalleffekt for å stoppe bjeffingen.

Like fullt har han så lenge han har levd, lagt et teppe av støy over alle aktiviteter. Da har det ikke vært mulig å øve på andre ting heller, og eieren synes hanoppnådde mye bare ved å få bikkja til å holde kjeft - der den fòr foran i stramt kobbel og pisset ned alle hushjørner og biler den kom i nærheten av, samt sparke digre asfaltklumper opp i luften i markeringen - mens han spisser ørene forover, har halen i krøll helt frem til nakken og grøler mot hvemsomhelst som kan tenkes å være i nærheten.

Full kontroll
Men nå kan han gå på plass (sånn cirka ved venstre kne, ihvertfall) og tie stille, for eksempel ligge på fortauet mens eieren er inne på puben og kjøper en halvliter. Angrepslyst i forhold til rottweiler-nabo er ennå ikke helt tuktet, men vi er på vei. Lager situasjoner der han må rette seg etter eierens krav om stopp!

Etter nesten å ha blitt truffet av en nyttårsrakett da han var et halvt år gammel, har Fenris blitt lettere opphisset av dunder og brak som dynamittsprengning og uvær.

Men det tordenværet som braket løs over Trysil på hundekursets siste natt, lot han seg ikke merke ved i det hele tatt, så full kontroll hjelper mot mye. Ikke dill og dall

Den som skriver dette er ikke en uerfaren hundeeier som ikke skjønte bæret da han fikk gavekort på valp til 50-årsdagen. Men en som har blitt forledet av inkompetent litteratur om hundeoppdragelse og moderne instruktører som har tilpasset seg sekstiåtternes ettergivende samfunnssyn og økonomiske evne til å betale for langvarig opplæring, etter modell av terapeut-markedet for tobeinte i USA.

"Dill og dall-kompaniet"’s metoder kan nok ha retning mot et mål, men de når jo aldri målet! Bikkja blir så gammel at den dauer før den kan gå pent i bånd. Etter en stund kommenterte jeg Fenris slik: Han kan bli en svært verdifull tjenestehund - det vil koste en formue å lære ham opp!

Jeg har fått "folk" av vanskelige bikkjer tidligere, men siden det var 20 år siden jeg sist hadde valper, ville jeg oppdatere meg og kjøpte inn cirka en halv hyllemeter med ferske bøker om moderne hundehold og ditto oppdragelse. Med den følge at jeg ikke engang tok frem den gamle strupelenken, men prøvde med "gå-sele" og vanlig halsbånd. Gikk på småkurs med velmenende og for all del hyggelige instruktører, men kom liksom ingen vei.

Desto bedre etter en uke hos Nordenstam i Trysil. Det er nok ikke hundene som har forandret seg - bare hundepedagogene.

Geir Nordenstam representerer imidlertid "den gamle skolen" - som virker! Han har dessuten de blideste bikkjene - det ser ikke ut til at de tar det minste skade av å måtte rette seg etter en kommando. Snarere tvert imot. Hunder liker en eier som stiller krav og fremtrer da som umåtelig fornøyde.

Dominant valp
Hva var Fenris? Hannvalpen var først i flokken - super-dominant. Han var den som brøytet seg frem til maten først, og marsjet vekk fra de andre når han skulle sove. Og skjelte ut en eldre bror fra tidligere kull så han skvatt unna! Men Fenris overlever på sjarmen. Hadde han ikke hatt sjarm, hadde han vært pølse for lenge siden.

Fra første dag hadde han en oppførsel som best kan sammenliknes med en MBD-unge: Hyperaktiv, gløgg - og går det ikke min vei, så smeller det! Han forlanger full underkastelse fra andre hannhunder, hvis de er større enn ham. Hadde han hatt bare to bein, så hadde skolepsykologen ganske visst hatt en diger mappe på ham. Eieren har aldri (!) sett ham trøtt, og han har en gang løpt fra en greyhound på yttersving. På tur: stigningen fra null meter over havet til 192 moh som eieren bruker 60 minutter på, bruker Fenris bare 6 minutter på.

Jeg plukket ut Fenris da han var fem uker gammel. Da jeg - en vilt fremmed mann - løftet ham opp fra valpekurven, beit han meg i nesa: Han ville herje! Jeg ba oppdretteren bruke det navnet jeg hadde bestemt og sendte i posten en svett t-skjorte som skulle legges der valpen sov. Da jeg kom og hentet ham da han var åtte uker, åpnet jeg døren til huset og ropte Fenris! Så kom han som en kule over gulvet og satt i nesa på meg igjen, så blodet rant. Klar for action med hvem som helst når som helst! Etter 30 mils biltur lå han litt på fanget i hagen ved sitt nye hjem etter å ha undersøkt omgivelsene og endevendt et par blomsterbed. Men etter noen minutter på fanget slet han seg løs, hoppet ned og marsjet bort til husveggen noen meter unna: Han ville sove og da ville han ha fred! Ikke et eneste klynk av lengsel og han var også stuerein fra første dag. Man han varslet enhver nabo som gikk forbi, og hvis de fikk besøk og hvis ungene kom og hvis en annen bikkje bjeffet i nabolaget. (Det er sju, pluss Fenris hver gang. Slitsomt). Han kunne derfor ikke gå fritt i hagen, men går i en løpestreng der han hadde minst utsikt og bor på gangen med bare et lite vindu mot sjøen, ikke mot folk og trafikk. Han er glad i unger og fikk nok hilse på for mange fremmede bikkjer også - inntil han ville ta alle som var større enn ham. På andre dagen i sitt nye hjem i Kragerø ble han bitt av en gammel og arrig hannsjæfer. Dagen etter da vi gikk forbi samme stedet, ble han ikke redd, men den lille tassen på åtte og en halv uke ville inn og ta den digre sjæferen. Da Fenris ble kjønnsmoden, var det ikke mulig å legge ham på rygg. Han var som en katt (og sterk som en gaupe) og kom ned på alle fire hver gang. Til slutt måtte jeg få hjelp av en annen kar og snu ham. Det greide vi og jeg greide det alene etterpå, men jeg så da at det er et sterkt virkemiddel som ikke må overdrives. Han fikk noe brustent i blikket som jeg ikke likte, jeg vil ikke ha en knust bikkje. Men humøret hans tok seg opp igjen, med alle de andre ulempene i tillegg.

Så går det selvfølgelig an å si at jeg ikke skulle ha valgt en slik stridig valp. Men jeg har fått til dominante hunder før, så jeg tenkte det bare ville ta litt lenger tid med litt tøffere trening, slik som forrige gang. Men dengang ei.

Jeg prøvde de moderne myke metodene, investerte fire årsverk i Fenris og fikk bare ett igjen! Derfor inviterte jeg ham på sommerkurs hos Nordenstam og forklarte i tydelige ordelag at nå skulle vi på "versting"-kurs, og hvis han ikke vil ta meldingene da, så vet jeg om en kinakokk…

Det siste ser ikke ut til å være nødvendig. Mens dette brevet har blitt skrevet, har Fenris ikke gitt fra seg en eneste lyd, men har spist litt (bare vått fòr heretter, har jeg skjønt - og bare rå okse- eller elgbein å gnage på) og ligger og sover på grusen utenfor Skrivestua. Han er iferd med å godta Matfar som super-ulv og er i ferd med å bli en super hund.

Takk skal du ha, Geir!

Hvis jeg støter på en vrang bikkje i nabolaget, så skal jeg nevne at det bare er 450 km fra Kragerø til Trysil. Nabo-rottweileren har allerede fått din brosjyre.

Hilsen
Aslak Thorsen
Kragerø